Ferie med barn og ferie uten barn. Sånn har det blitt. Og jeg omfavner begge deler. Begge er verdifulle på hver sin måte.Del 1: Øyliv, is og klatreparkFerie med barna gir meg muligheten til å være sammen med de to mest dyrebare jeg har i livet. Vi skaper minner, oppdager nye steder, mestrer ting sammen, tøyser, spiser is, bader og koser oss. Jeg elsker å være aktiv og ute i naturen, og det betyr mye for meg å introdusere barna for dette så de forhåpentligvis vil elske det selv når de blir store.Enn så lenge liker de fortsatt å henge med mamma. Og det føles helt fantastisk.I år hadde vi en kombinasjon av øyliv i Oslofjorden og aktivitetsferie i Jotunheimen. Øylivet ga oss sene kvelder (ingen vil legge seg), trampoline, ballspill, samvær med barn og voksne i alle aldre, og en liten kolonial drevet av en mann med glimt i øyet. Der kjøper vi is. Det finnes ingen biler eller sykler på øya kun en traktor for dotømming og varelevering. Back to basic. Og vi har så godt av det. Midt i øylivet snek vi oss også til noen turer i klatreparken på Tryvann. Ja takk, begge deler; aktivitet og slaraffenliv.Del 2: Rideferie og fjelltopperVidere dro vi til fjells med søsteren min og hennes barn. For en gavepakke! Stor aldersspredning er ingen hindring. Det kan tvert imot skape bånd for livet. Planen for uken var enkel: riding og fjellturer. (Barna mine ønsker seg kjæledyr, men det passer ikke helt med mitt aktive liv. Jeg er ikke så mye hjemme. Hjemme er stedet der jeg går i hi, spiser, sover og lader. Livet skjer der ute.) Men jeg er glad i dyr og hest er et fascinerende vesen. Dermed ble det rideferie til barnas store glede. Ingen dramatiske hendelser å melde, bortsett fra at det var helt spektakulært å ri inn i norske fjell sammen med folk som deler gleden ved dette. Hestene hadde sterke personligheter, akkurat som oss. Vi gikk topptur til 1517 moh. Åtte timer inkludert vassing, bading og slitne, men fortsatt kvikke barneben. Jeg ble så imponert. Og vi avsluttet uken med en rolig dag ved et fjellvann med sol, klart vann og rompetroll. For en lykke.Del 3: Over 4000 meter og over egne barriererFerie uten barna. Så var det tid for årets ekspedisjon. Ikke Mount Everest, men nær nok for meg: Monte Rosa i Italia. Etter fjorårets tur i Dolomittene hvor jeg krysset isbreer og besteg det høyeste fjellet der, kjente jeg på en sterk trang til å utfordre meg selv igjen. Målet var å nå Capanna Margherita på 4554 moh. Jeg visste ikke om jeg ville klare det. Jeg har trent, klatret, svømt, løpt, vært på uttallige alpintturer. Jeg har aldri vært høyere enn 3343 moh før og visste ikke hvordan kroppen ville reagere. Vi overnattet på Rifugio Mantova på 3498 moh og ble tatt med av vår fantastiske 28 år gamle guide. Sammen nådde vi Piramide Vincent på 4215 moh og på dag to til Capanna Margherita, Europas høyest beliggende fjellhytte. Tårene trillet da jeg nådde toppen. Sliten. Overveldet. Stolt. Og veldig, veldig rørt. For en opplevelse! Og ja, de serverer pizza Margherita der oppe. Det er nesten absurd.Så, hvorfor skriver jeg dette?Kanskje for å forevige alle øyeblikkene. For å minne meg selv på hva det betyr å leve. Jeg har vært sammen med de jeg elsker, utfordret meg selv, opplevd nye steder, møtt nye mennesker. Jeg har kjent mestring, fylt opp lagrene for det kommende året, kjent på takknemlighet. At kroppen fungerer. At barna er friske og glade, til tross for alt livet kaster på oss. For det er nettopp det: uten nedturene blir ikke oppturene like store. Kanskje det er dette jeg egentlig vil si: Vi trenger å stå i nedturene for å kunne kjenne sann glede og dyp takknemlighet når oppturene kommer.Jeg vil utfordre deg til å bryte mønsteret. Gå over en barriere. Det trenger ikke være en topptur på 4554 moh. For det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis riktig for deg.Kjenn etter i kroppen. Hva er ditt neste mål?Hva skal til for at du kommer dit?Merethe med H3/6 Projector